Vi dro innover Derby Gibbs Road. Asfalt i en mil, så grusvei. Dette var vi forberedt på. Vi hadde også hamstra vann, litt mat, og bensin. Så vi følte oss forberedt. De første milene gikk fint. Fine grusveier som vi forventet. Så ble det litt dårligere etterhvert.
Stort Boab tre gitt
Vi svingte så ned veien Fairfld-Leopold rd. Denne grusveien skal ta oss til parken med krokodiller, som heter Windjana. Så tar denne veien oss rett til Highway 1 igjen. Grusveien begynte nå å bli virkelig dårlige. Men nådde parken etter en stund.
Så fikk vi sett krokkodiller også. De er ganske små, så ikke så farlig. De kalles for freshies.
Så bar det videre til Tunnel Creek. Enda en park, med et lite hulesystem, og en sti man kan gå rundt i naturen i timesvis. Vi stoppet for å gå litt i hulen.
Så var det videre på grusveien (som nå begynner å bli veien fra helvette). Vi kjører et stykke, på veldig dårlig vei. det er mye forskjell på standarden fra meter til meter. Noe som er lite forutsigbart på en motorsykkel. Man prøver å kjøre etter forholdene. Så det går litt fortere der det er god vei. Så kan det plutselig bli lag på lag med løs sand. Det er det verste å styre en sykkel på. Så her gikk det sakte.
Men så kom hindringen, masse vann i veien. En ganske så stor dam. Etter litt vassing for å finne ut hvor dyp dammen er, så fant vi den beste veien gjennom dammen. Vi snakker vann over knea. Vil sykkelen overleve over? Vil man komme over, eller tippe i vannet? Hvem vet. Trond hadde allerede kommet over. Så det var sjangs.
Remi kjørte så over, og greide det akkurat. Så var det min tur. Se video.
Bilder av dammen.
Jeg prøver å kjøre over, går det bra?
Litt blaut etterpå gætt
Yepp. deg gikk joggu bra. Alle tre kom over denne hindringen. Lykkelig dro vi videre. Veien fortsatte sin elendige og varierende standard. Jeg kom ut i noe skikkelig løs sand, mista totalt balansen, og velta oppi sanda, Ingen skade, sakte og "kontrollert" velt :). Remi hjalp meg opp, så videre.
Her er veien i litt verre stand. Sand på sand. Som å kjøre på en strand.
Kjørte litt til, og hva fikk vi se? Er det der et fiskevann, midt i veien...? Denna dammen midt i veien var mye større enn den forrige. Kjente at håpet om å komme ut av dette helvette begynte å gå ut over humøret.
Men det er jo bare en ting å gjøre, det er å komme seg over. Så mere vassing for å finne ut om bunnforhoød og vannhøyde. Knehøyde her og, men mye mer vann å kjøre over.
Trond "The Navigator" dro først over. Gikk bra. Sykkelen hans gikk litt rart etterpå. Men tok seg opp når vannet begynte å fordampe. Så kjørte jeg. Ga gass i første gir, halvveis uti begynte sykkelen å dabbe litt av. Ga mer gass, og spant meg over. Gikk bra. Så var det Remis tur. Ga gass kom litt over halvveis, og sykkelen kveltes helt. Vi var parat, og løp uti for å holde sykkelen oppe på hjulene. Så dro vi den over de siste meterne. Dette gikk jo bra.
Helt til vi skulle starte sykkelen til Remi. Klikk, klikk. Starteren slo ikke rundt. Vi mistenkte etter en stund svakt batteri. Det er nå mørkt om ca 2,5timer, og det er ikke mye, når du står fast midt i skauen i vest Australia.
Etter mye synsing og tenking var planen klar. Trond drar videre alene, for å få tak i tauebil. Jeg og Remi blir igjen. Det er null dekning på mobil, så derfor nøye planlegging før han dro. Vi vet det er ca 70-80km fra der vi står, til nærmerste by. Med så dårlige veier vil Trond være i byen ca når solen går ned. Og derfra få tak i en tauebil, så sende den til oss. Detta blir en lang kveld.
Trond har dratt, vi feilsøker videre. Prøver å starte, men bare klikk. Det kommer noen biler forbi, og vi spør etter startkabler. En av bilene hadde. Så vi kobler det til batteriet, og sykkelen fyrer. Happy happy. Da VET vi at det er batteriproblem. Vi skrur sammen deksler og slikt mens sykelen går. Så begynner den å fuske som faen. Til slutt stopper den. Jaddaså.
Vi ser grå olje i luftfilterhuset. Så tyder på at det er noe vann i noe olje. Når det fordampet, kommer det vanndamp inn sammen med luften, og gjør at sykkelen går dårligere.
Nå er det blitt mørkt, og vi tar en sjefs avgjørelse om å prøve og fyre sykkelen. Kjøre så lenge sykkelen går. Den fyrer lett, men begynnerå gå dårligere når vann begynner å fordampe. Men disse syklene er laget for slike miljøer, og så lenge man holder driv, går sykkelen ganske så fint. Stopper den, er det bare å vente litt, så fyre den igjen. Remi følger nøye med på tempen, vi kjører sakte i ca. 30-40, for å sikre null overoppheting. Detta går sakte framover, men det går framover.
Det er nå totalt mørkt inne i den Australske bushen. Og etter en stund ser vi lys komme mot oss. Det er tauebilen. Reddet :).
Vi er litt glade for å sette oss i bilen resten av de 65km vi har til nærmeste by Fitzroy. Trond hadde sendt med noe brød og brus. Så detta var lykke.
Vi kom fram til Fitzroy, fikk mobildekning igjen. Trond hadde da booket oss inn på hotel her. Klokken ble ca 21 på kvelden før vi var på rommet. Og vi startet klokken 07 på morgenen. Lang dag...
Tauebil mannen :)
Vi har fortsatt 280km til det egentlige målet, Halls Creek. Så dagen etterpå fikk vi forskjøvet resten av overnattingene, samt levering av syklene med en dag. Vi har nemlig god tid til å rekke flyet hjem, fra Darwin.
Neste dag dro vi de neste 280km til Halls Creek. Ikke så mye som skjedde på denne turen. Men her er noen bilder. Legg merke til at nå er vi kommet lengre nord, og her er det noe rart på himmelen. Skyer er det det heter ;)
Baren på hotellet i Halls Creek
.JPG)
